Tilbake
05.10.2020

Roadtrip: Med bobil til Sveits

Ferie i korona-året 2020. En historie om hvordan alternative løsninger resulterte i et uforglemmelig og høyst uventet eventyr. 

Sommeren 2020 vil av mange bli husket for alle planene den ikke innfridde. Ferien du bestilte for 6 måneder siden? Glem det. Også våre ferieplaner ble påvirket av koronaviruset. Planen var gjennomtenkt: Vi skulle til naturreservatene i Canada. Ta turen fra Vancouver til Calgary, se bjørner, bade i verdens blåeste innsjøer, nyte alt naturen har å by på. Takket være viruset ble hele turen avlyst. Den alternative ferien ble en roadtrip til Sveits, med bobilen Adria Compact DL - en ferie som raskt fikk oss til å glemme alt om Canada.

Så fort beslutningen var tatt, gikk vi i gang med å planlegge turen i detalj, slik vi 'fly- og bilferie-folk' er vant til. Vi noterte oss interessante stopp og overnattingssteder, kanskje ikke helt slik erfarne bobilfolk ville gjort det. På tross av all planleggingen var det mange usikkerhetsmomenter: Hvor mange stopp kan vi legge inn i en 2-ukers tur? Hvor mange kilometer vil vi kjøre per dag? Hvor kan vi overnatte? Hvorfor kan vi ikke booke plass på den campingplassen? 

For noen som er vant til å planlegge i detalj, krevde det litt å gi slipp på kontrollen. Særlig fordi noen planer var ufravikelige: Sveits' høydepunkter måtte besøkes. Selv om Sveits ikke er kjent som noe bobilvennlig land, tok vi sjansen og satte kursen sørover. 

Som bobildebutanter ga vi oss selv tid til å bli vant til måten å reise på, og la inn to stopp i Luxembourg og Frankrike. Camping krever litt mer enn å sjekke inn på et hotell: Du ber om plass, du finner plassen, du nivellerer kjøretøyet, du kobler til strømmen. Og hvordan tømmer man egentlig toalettanken? Hvordan vet man at det er nok ferskvann og ikke for mye gråvann (slike camping-ord lærte vi raskt). Vårt første møte med en campingplass var i Vosges, Frankrike. De inngrodde bobilfolka ble nok litt overrasket da en Adria Compact svingte inn på plassen - attpåtil med passasjerer under 30 år. Vi kom akkurat i tide til å kapre den siste ledige plassen på denne populære campingplassen i Plainfaing. 

Men som sagt: Dette var ikke endedestinasjonen. Klokka 8 neste morgen satte vi kursen mot Sveits. Med både fulle og tomme tanker vred vi om tenningen og peilet oss inn den første "must see"-attraksjonen på lista vår: Lauterbrunnen. En liten, men populær landsby i en av Jungfrau-dalene. Denne dalen er kjent for sine 72 fosser, som slynger seg ned bratte fjellvegger, selv midt på sommeren. 

Vi gjorde vårt beste for å finne plass på en av dalens mange campingplasser, men på tross av korona var mange av plassene fulle. Dessverre var det ikke mulig å bli lenger enn én natt i den fantastiske dalen. Vi fikk heldigvis plass på campingplassen Rütti, som ligger nedenfor en av de mange fossene, og var svært fornøyde. Vi ble enige om at vi fikk nyte campingplassen morgenen etter - så snart vi var på plass ville vi ta omgivelsene i øyesyn. Siden vi hadde kjørt tidlig den morgenen, var vi også tidlig på plass - allerede rundt lunsjtid, som var perfekt. Så snart vi hadde funnet den riktige sveitsiske adapteren til stikkontakten, la vi i vei for å utforske området etter lunsj, og fikk krysset mange vakre fosser av lista vår. 

Området nærmest ba om å bli utforsket mer, men dessverre hadde ikke Lauterbrunnen plass til oss de neste par dagene. Siden det var mange alternativer i Jungfrau-området, tok vi en telefon til campingplassen Eigernordwand i Grindelwald, en halvtimes kjøretur unna. Å reservere plass var ikke mulig, men hvis vi kom tidsnok dagen etter, burde det være mulig å få plass, sa de. Så da gjorde vi det. Neste dag fikk vi plass på andre siden av Eigerwand, med god tid til å gå på nye eventyr. 

Etter to netter med lyn, torden og regn, bestemte vi oss for å evaluere turen så langt. Senere samme uka hadde vi planlagt en tur til selve symbolet på Sveits: Matterhorn. Fotturen rundt denne giganten starter 3.000 m.o.h., og er definitivt en godværstur. Dette var et kritisk punkt, siden værmeldingen rapporterte om ustabilt vær hele resten av uka. Tid for endring av planene, med andre ord. Fredag ville være den perfekte dagen for Matterhorn! Vi endret kurs, og jublet over fleksibiliteten bobillivet gir. Vi bestemte oss for å besøke nabodalen i Kandersteg. Herfra frakter et bil-tog motorsykler, biler og lastebiler via Lötschbergtunnelen til sør-Sveits hvert år. Etter en natt på campingplassen Rendez-Vous og en visitt til den klarblå innsjøen Öschinenmeer, var det tid for en tur med bil-toget. Vi var litt nervøse i begynnelsen. Som førstereisende føltes det risikabelt å kjøre et bredt og høyt kjøretøy som vårt av og på en smal togvogn (det er tross alt ikke en vanlig bil). Men vi greide det! Helt smertefritt, til og med! Og 20 minutter senere stod vi ved foten av Wallis, den sveitsiske regionen vi hadde sett oss ut som endedestinasjon, og selveste Matterhorn.

Værmeldingen fikk rett. Som lovet opprant fredagen med sol og klarblå himmel. Gornergratbahn tok oss til startpunktet for turen tilbake til Zermatt, 3.135 m.o.h. Dette var uten tvil turens høydepunkt - på alle måter! 

Etter en fin uke der vi tilbakela 60 kilometer til fots, var det tid for avslapning. Vi satte kursen mot Italia, der vi nøt tre dager ved Lago di Maggiore. Takket være koronaviruset var det god plass, og Camping Village Conca D’Oro ga oss en fantastisk plass like ved vannkanten på den nesten tomme campingplassen. 

Både vi og bilen fikk ladet alle batterier, og det var på tide å tenke på hjemreisen. Vi fikk ikke gjort alt vi hadde planlagt: Vi kjørte for eksempel ikke til Mont Blanc og de franske Alpene. Det får vente til neste tur.

Vi fulgte sveitsiske veier til Tyskland, der vi ga Adria'en en liten utfordring. Etter 10 dager på veien følte vi oss ikke lenger som nybegynnere, og det var tid for "the scenic route" over fjellet. Vi kjørte gjennom Simplonpass og Grimselpass. Fiats automatiske girkasse gjorde en imponerende jobb, og vi nøt nydelig utsikt.

Etter et siste stopp i Sveits, besøkte vi Schwarzwald (Svartskogen) i Tyskland, før vi vendte snuta hjemover mot Nederland. 

Vel hjemme etter mer enn 2.000 km. Om vi får si det selv, greide vi oss bra til å være bobildebutanter. Og hva var de opprinnelige planene for ferien? Sa noen noe om Canada? Vi husker ikke lenger. Dette eventyret var fantastisk, og vi gleder oss til å besøke alle stedene vi ikke rakk i år på neste bobilferie.